VIMSEVILDE

Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å skrive noe om dagen. Jeg skriver et par setninger uten mening og ender opp med å slette det men en gang. Kanskje er det derfor det også føles som om alt er i ferd med å falle sammen også. Ingen ting er som det skal eller burde være. 

Det virker ikke som om noen egentlig er hundre prosent fornøyd med situasjonene de befinner seg i. Kanskje ingen noensinne er hundre prosent fornøyd, men likevel. Alt virker uendelig trist og mørkt.

Det føles ut som om byen som pleide å være vår ikke lenger er det. Våre gater, våre minner blir byttet ut med andres minner og andres spor. Kanskje det føles sånn fordi jeg omtrent er den eneste som er igjen her, eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, men det føles nøyaktig sånn. 

Jeg savner sånn det var før, noe jeg ofte gjør. Jeg har så ekstreme sperrer for å akseptere at livet går videre at jeg veldig ofte blir hengende igjen. Selv om jeg prøver å endre innstilling og sette pris på nye og fine deler av livet mitt som jeg ikke hadde før er det utrolig vanskelig å la fortiden være. 

Jeg vet jeg har en ekstrem tendens til å være melodramatisk og omfavne alt som er trist, delvis fordi jeg er fascinert av det og delvis fordi det er tryggere å være lei seg. Da er det ikke så mye å tape. 

Jeg vet nok at våren kommer snart og at ting vil bli bedre, men akkurat nå passer det meg best å være trist. Noen ganger er det bare best sånn.