VIMSEVILDE

Det er ingen tvil om at vi er unge og at de følelsene vi har hatt og har nå vil forandre seg og utvikle seg gjennom hele livet, men jeg tror noen ting aldri vil forandre seg. 

Du møter noen. Du møter én. Og det er fantastisk på alle mulige måter, dere ser hverandre, men så går det bare ikke. 

Noen ganger er livet så mye mer enn det burde være og det river og sliter og ødelegger noe som kunne endt så bra.

Så må du la dem gå, da. Men så er det ikke så fælt likevel, fordi du vet, jeg vet, at uansett tid og sted så deler man noe som er så unikt, så spesielt at det er ingen ting som kan gjøre så det blir helt borte. 

Enten det er den du møter på andre siden av verden eller i nabohuset. Ingen avstand, ingen tid kan noensinne ta fra deg det du vet; det er på ordentlig. 

Du finnes alltid her hos meg

Jeg kunne sikkert ha skrevet et brev like langt som en hel roman til deg. Jeg har vært innom hele følelsesspekteret mitt på grunn av deg og jeg har hatt så utrolig dårlig samvittighet.

Jeg stilte ikke opp for deg som jeg skulle ha gjort, jeg burde ha sett deg, skjønt alt som foregikk, men jeg gjorde ikke det. Jeg kunne sikkert forsøkt enda litt hardere, gjort enda litt mer, men jeg er egentlig ikke sikker på om det hadde hjulpet.

Det er ingen tvil om at du hadde fortjent bedre, men det gikk vel egentlig begge veier.

I dag innså jeg uansett at du er ikke lenger mitt ansvar, du var aldri mitt ansvar. Jeg er ikke ansvarlig for at du plutselig mistet deg selv og stengte alle ute. Jeg er ikke ansvarlig for at jeg ikke skjønte at du trengte meg når du ikke én eneste gang ba meg om hjelp.

Jeg håper du leser dette så du vet at jeg har tenkt så mye på deg, at jeg er forferdelig lei for det, at jeg skulle ønske det kunne vært annerledes, men at jeg lar deg gå. 

"Hva om det regner hele sommeren?"

"Da danser vi i regnet" 

-Men vi fikk aldri sjansen til det. 

Jaa....................Var hos reguleringstannlegen min i dag. 

SÅ fikk jeg beskjeden som er verre enn dødsbudskap; 

"Du har ikke brukt gommen din, du må ha ny regulering!!!!!!" 

Og jeg bare:

Så jeg fikk kranglet meg til å ha gom, da. ZUPERKULT <3 

Men jeg slipper iallefall dette:

Selv om jeg vet at du håpet jeg skulle bli stoppet i flykontroll på grunn av regulering, gro :( 

Det vanskeligste med å ha omtrent alle bestevenninnene dine spredt rundt i hele verden er ikke nødvendigvis de håpløse tidsforskjellene, den elendige internettdekningen eller at vi ikke får gjort alt det vi vanligvis gjør. Det vankseligste er når noe skjer;  ting som tar pusten fra oss, som fører med seg store forandringer og som vanligvis ville ført til umiddelbar samling på et av jenterommene. Det er vanskelig å akseptere at vi ikke kan være der for hverandre fysisk når dagene er ekstra vanskelig. Hver gang det er noe er det som om alle automatisk vet hva de skal ta seg til; hvem som skal trøste, hvem som skal ordne det praktiske, hvem som skal prøve å lage litt bedre stemning. 

Men jeg tar det jeg har og gjør så godt jeg kan for at det skal bli litt lettere, litt mindre trist. 

Og om det skulle være noe sitter jeg på første fly, uansett destinasjon. 

Dagene går, snøen smelter og jo mer våren kommer, jo gladere blir jeg. 

Jeg trodde det kom til å være lite å gjøre her i lille Skien, men med fire(!) jobber var det muligens en liten feilberegning. Det passer meg uansett bra, jeg trenger pengene.

i April skal jeg nemlig til Barcelona med Mamma:  

og i Juni skal jeg cruise gjennom USA med Toi

Jeg skal møte Toi i San Francisco, noe som betyr at jeg må fly alene fra Norge til USA. Jeg syns det er litt skummelt, men jeg har gjort det før og belønningen gjør det veldig verdt det. Nemlig å få se verdens beste Toiiii!

Konklusjonen er at livet igrunn er ganske bra 

Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å skrive noe om dagen. Jeg skriver et par setninger uten mening og ender opp med å slette det men en gang. Kanskje er det derfor det også føles som om alt er i ferd med å falle sammen også. Ingen ting er som det skal eller burde være. 

Det virker ikke som om noen egentlig er hundre prosent fornøyd med situasjonene de befinner seg i. Kanskje ingen noensinne er hundre prosent fornøyd, men likevel. Alt virker uendelig trist og mørkt.

Det føles ut som om byen som pleide å være vår ikke lenger er det. Våre gater, våre minner blir byttet ut med andres minner og andres spor. Kanskje det føles sånn fordi jeg omtrent er den eneste som er igjen her, eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, men det føles nøyaktig sånn. 

Jeg savner sånn det var før, noe jeg ofte gjør. Jeg har så ekstreme sperrer for å akseptere at livet går videre at jeg veldig ofte blir hengende igjen. Selv om jeg prøver å endre innstilling og sette pris på nye og fine deler av livet mitt som jeg ikke hadde før er det utrolig vanskelig å la fortiden være. 

Jeg vet jeg har en ekstrem tendens til å være melodramatisk og omfavne alt som er trist, delvis fordi jeg er fascinert av det og delvis fordi det er tryggere å være lei seg. Da er det ikke så mye å tape. 

Jeg vet nok at våren kommer snart og at ting vil bli bedre, men akkurat nå passer det meg best å være trist. Noen ganger er det bare best sånn.  

Er jeg stuck i Skien. Så jeg fant ut at jeg likegodt kunne bli organdonor i og med at jeg kommer til å dø av kjedsomhet i løpet av den nærmeste tiden uansett.

Neida, bare kødda, skal ikke dø enda, har en haug med jobbing jeg må gjøre først. YES <3

In my dream, 

the angel shrugged 

and said

"If we fail this time it will be a

failure of imagination"

and then she placed the world 

gently in the 

palm of my hand 

-Brian Andreas 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Et-amerikansk-mareritt-6740983.html#.TxHgTOvls_A

 ...som skal være utvekslingsstudent bør klikke på linken over. 

Det er vel ikke en sjel i dette lille land som ikke har fått med seg den ekstreme plumboskandalen på Spellemansprisen i kveld. Drinker har blir kastet, skjellsord har blitt slengt i hytt og gevær og det har generelt vært et hysteri uten like. 

Det er ingen tvil om at kommentaren fra Plumbomedlemmet var upassende og uakseptabel, men han fortjente ikke alt det som kom etterpå. Det svir i mitt Kaizerhjerte, men hvor idiot er du når du heller en drink i håret på en som står å legger seg helt flat og ber om unnskyldning?

Det er like flaut å se reaksjonene til folk etterpå, som det er at kommentaren ble sagt i utgangspunktet. Hva skjedde med rosetog, forståelse og forsoning?

Jeg håper det norske folk snart vender tankene sine tilbake til sine egne hverdgsproblemer og hva som skjer på Hotel Cæsar, og legger denne nasjonale "krisen" død.